Bilder fra Haydom!

Hei igjen!

Her kommer et litt forsinket innlegg med bilder fra Haydom. Flere bilder kommer nok muligens på facebook etter vi har kommet hjem.

Litt av badet, og så dusjen vår på internatet!

June, Yvonne fra Haraldsplass og to studenter fra 3.året klar for innsats på ICU/intensiven!

Pasienttoalett

Alle vi 12 norske sykepleierstudentene arrangerte aktivitetsdag på barneklinikken, noe som slo veldig godt an hos barna! Også hos foreldrene.. De fikk leke med ballonger, såpebobler, hoppetau- og strikk, farge i tegneblokker og spille fotball. Veldig rørende og fint å se at de kunne glemme det vonde og bare få være barn en stund :-)

Her skulle vi være med på klumpfot-operasjon på en liten gutt

Klumpfot

Vi inviterte noen norske medisinstudenter og sykepleiere opp til oss på internatet for en aldri så liten ugali-date (maismelblanding og bønner). Det falt ikke i smak, for å si det sånn. Haha...

Mmmmmmm - godt med ugali, gitt!

Oss med de søte sykehusuniformene som studentene fra 2. klasse må bruke :-)

Klem fra June, Cecilie, Agnethe og Marte

Avreise fra Haydom!

Hei på dere!

Da var siste dagen i Haydom kommet. Ganske vemodig, føler vi akkurat har fått senket skuldrene og funnet oss til rette her nede, og så skal vi reise igjen. Heldigvis reiser ikke Haydom og Afrika noen plasser da, om vi skulle få lyst til å reise ned igjen. Behovet for sykepleiere og annet helsepersonell her nede er et faktum, kan det se ut som. Vet ikke om jeg har nevnt det før, men det er sikkert minst tyve nordmenn her nede, som enten jobber frivillig eller som en del av studiet deres. Det er både leger, kirurger, tannleger, sykepleiere, medisinstudenter og sykepleiestudenter, men også noen økonomer, noen elektrikere og en trønder-dame som jobber frivillig på barnehjemmet.  Så om noen kunne tenke seg ned til Haydom, er det nok behov for akkurat deg uansett fagområde :-)

 

Her om dagen hadde vi norske forresten et fremlegg sammen med noen av de Tanzanianske studentene. Hver dag før jobben kaller, må alle sykepleierstudentene, samt lærere, leger, kirurger og maaange andre ansatte her på sykehuset, på gudstjeneste (kalles for Sala her). Vi også. Det var nettopp her, foran sikkert 200 mennesker, at vi måtte stå i mikrofonen og snakke engelsk foran alle. Vi fikk beskjed om at ’fremlegget trenger ikke vare mer enn en times tid’. Say whaaaat? Men i alle fall, det var en del av pensumet vårt og vi kunne ikke annet enn å se på det som en erfaring rikere. Selv om alle holdt på å tisse i buksen av bare tanken… Hehe. Vi vet også at Haydom setter veldig stor pris på dette. Sammen med de tanzanianske studentene bestemte vi oss for å velge et tema som innebar sykepleie/pleieplan til langtidsliggende pasienter med nakkebrudd, og tok en spesifikk pasient som ligger på intensiven i skrivende stund som utgangspunkt. Litt kommunikasjonsproblemer var vel ikke annet enn forventet, men det ordner seg jo alltid til slutt, gitt! Vi har for øvrig også hatt jevnlige refleksjonsgrupper sammen med de tanzanianske studentene, noe vi synes har vært veldig givende. Her har vi delt forskjellige tanker og syn på diverse ting knyttet opp til arbeidet vårt på sykehuset. Veldig kjekt å kunne lære av hverandre. De tanzanianske studentene er forresten helt utrolig flittige! De går på skolen eller i praksis på sykehuset, kommer hjem, begynner å væske klær for hånd og dusjer, før de så setter de seg i klasserommet eller biblioteket for å studere resten av kvelden. Slik går dagene. Himmel og hav, har vi noe å lære eller..? Her nede er det ingen selvfølge å få gå på skole, så de som faktisk har fått plass er klar over at de er heldig og tar skolen på alvor. Dere, vi nordmenn har uten tvil vunnet i Lotto… 

Etter fire uker i Haydom, hvor vi har opplevd afrikansk kultur, levemåte og arbeidsmoral på godt og vondt, sitter vi igjen med stor takknemlighet. Ikke bare er vi takknemlig for dette fantastiske eventyret vi har fått oppleve, men også takknemlig for at vi bor i Norge. Verdens beste land å bo i. Ja, for det er faktisk det! Regner med at det er mange som kjenner seg igjen i den intense frustrasjonen man opplever når flatpakken fra IKEA kommer med to skruer for lite eller når man kjører hjem fra den selvsagte jobben og havner midt i bilrushet. Eller bare når man står i dilemmaet om man skal spare lønningen sin på høyrentekontoen eller på bsu’en. Ja, vi kjenner vel på dette alle mann. Poenget mitt er bare at vi er heldige som har slike simple bekymringer, når mange andre mennesker i verden utstråler lykke av å sitte på bakken, bare fordi de har fått skoleplass. Når man får muligheten til å oppleve utviklingsland på den måten vi har vært så heldige og fått gjort, lærer man seg å sette pris på de små godene vi har i Norge, som man egentlig ikke registrerer i hverdagen. Og det tror vi alle at vi har hatt godt av..

En stor takk til Haydom for en fantastisk mottakelse av oss - vi er mange erfaringer rikere, og føler oss heldige som har fått alle opplevelsene. Kommer selvsagt til å savne alt som innebærer Haydom. Landsbyen, sykehuset, barnehjemmet (tar av oss hatten for Cecilie som har vært der hver eneste dag i flere timer), alle de fantastiske menneskene vi har møtt og kosestundene på gjestehuset sammen med de andre nordmennene. Og sist, men ikke minst, alle de nydelige og hjerteknusende sjokoladebabyene vi har dullet og stelt med i fire uker. Akk, det er trist å reise fra alt dette..

Nå ser i derimot frem til 10 fantastisk, flotte dager på paradiset av en øy, nemlig Zanzibar. Hello, hvite strender og krystallklart vann! For ikke å glemme paraplydrinkene vi skal drikke på solsengen. Tror det blir en fornøyelse og ’roe ned’ med en slik ferie som dette. Det eneste vi trenger å tenke på er brunfargen. Hoho. Vi skal bo på et hotell helt i nord som heter Mnarani Beach Cottages sammen med de andre studentene fra klassen vår som har hatt praksisen sin i Arusha. Åh, som vi gleder oss!

Kommer også til å blogge fra Zanzibar, so stay tuned. Kan jo ikke la være å fortelle dere om livet i bikinien, mens dere sitter hjemme i vind og vann ;-)

Bildeinnlegg fra Haydom kommer mest sannsynlig senere i dag når vi har ankommet Arusha (reiser til Zanzibar i morgen formiddag).

Vi prates – suss og klem fra oss fire!

Safari!

Hei igjen, alle sammen!

I helgen har vi vært på safari, dere. Riktignok ikke alle fire. Cecilie som den globetrotteren hun er, har vært på safari før. Og i og med at det er såpass dyrt, ble hun igjen i Haydom å koste med alle de nydelige barna på barnehjemmet. Også med de nyfødte på maternity ward!

Vi tre andre var som sagt på safari i helgen. Turen var virkelig verdt hver eneste null vi måtte betale. Vi ankom et hostel etter en tre timers humpete tur, før vi fikk grei beskjed om å ta oss en dusj. Her i Tanzania er det manko på asfalterte veier, skjønner dere. Prøv heller veier laget av jord og stein og rød sand, som naturligvis røyklegger hele bilen og alle passasjerer. På et tidspunkt måtte vi faktisk vaske innsiden av nesene våre med våtservietter. Haha. Men i alle fall, etter en god dusj, ble vi fraktet av vår private guide til en luksus safari lodge for en ikke mindre enn 5-retters middag. Med selfølgelig noko attåt ;-) Himmel og hav, så godt det var! Det var nesten som vi spiste skam på oss..

På lørdags morgenkvist ble vi igjen hentet av guiden vår for en aldri så liten tur til Ngorongoro-krateret, som for øvrig også blir kalt ”verdens åttende under”. I håp om å se minst alle dyrene i Løvenes Konge satte vi av gårde til parken som tok en times tid med bil. Etter at vi hadde kjørt inn gaten/porten til reservatet, måtte vi kjøre 1200 meter opp på en høyde, før vi kjørte 600 meter ned i krateret igjen. Da vi hadde kjørt opp alle høydemeterne stoppet vi ved en utsiktsplass hvor vi kunne se utover hele krateret. FOR en fantastisk utsikt, bare se! 

Selve krateret er en utdødd vulkan som ble fylt av smeltet lava da vulkanen hadde sitt siste utbrudd for ca 2,5 millioner år siden. Toppen kollapset og krateret sto da tilbake. Selve krateret dekker et areal på ca. 264 km² og er omkring 16-20 km bredt og 610-760 meter dypt. I krateret, som yrer av fugler og krypdyr, lever det ca. 25 000 større pattedyr. Takk til wikipedia ;-)

Før vi fikk muligheten til å se alle dyrene, fikk vi også muligheten til å hilse på den anerkjente Masai-stammen som faktisk lever og bor inni selve parken. Modige mennesker, gitt. Guiden vår fortalte så fint at det faktisk er dyrene som er redde for Masaiene, og ikke omvendt. For en liten slant fikk vi en herlig velkomstdans og sang (som vi også ble invitert inn i), før de tok oss med inn i den lille ’landsbyen’ deres. Her fikk vi se hvordan de bodde, hva de bedrev tiden sin med og hvor alle Masai-barna gikk på skole. Veldig kjekt besøk! 

Etter hvert kjørte vi ned i selve krateret i forsøk på å lokke frem ’alle dyrene i Afrika’. Guiden åpnet taket på bilen, og frem tok vi både speilrefleks og kikkerter. Vi fikk se både flodhester, gaseller, hyener, nesehorn, et tonn av sebraer og gnuer, bøfler, strutser, flamingoer, og sist men ikke minst – løver! Guiden vår fortalte at det ikke alltid var like lett å se løvene, men vi fikk faktisk se løvene spasere rundt bilen vår. Den ene løven brølte til og med. Det var fest i bilen vår, med andre ord. Vi knipset bilder som japanske turister gjør i Europa og var virkelig i ekstase. Hoho. 

Etter en helt fantastisk dag på safari, fikk vi på ny en nydelig 5-retters på luksus lodgen før vi gikk fornøyde til køys. Dagen etter fikk vi ligge i mange timer ved bassenget på lodgen hvor vi slikket sol som aldri før. Noe solbrente reiste vi hjem til Haydom med minner vi sent vil glemme :-)

Vi, pluss guiden, med krateret i bakgrunnen

Waka waka med Masai-fruene, hoho! I bakgrunnen kan dere se hyttene de lever og bor i..

 Vi snakkes om ikke lenge - god klem :-*

Babylove

Hei på dere!

Denne uken har vi styrt løpet på sykehuset litt som vi ville. Egentlig har vi en avdelingen vi skal være på og bare et par dager på tilfeldige andre avdelinger. Men siden dette er en observasjonspraksis og vi har faktisk har lyst å se ALT, så har vi ordnet litt med turnusen selv. Dette har jo naturligvis ført til at vi tilbringer mye tid på fødeavdelingen. Akk, så spennende! Vi var alle litt spente i forkant på hvordan det skulle være å se på en fødsel og hvordan vi kom til å reagere. For let’s face it, det er faktisk et menneske som blir presset ut av det aller helligste. Meeen, det viser seg derimot at det er hundre ganger mer ’ekkelt’ å se fødsler på film enn i virkeligheten. Mens vi stod der virket det som verdens mest naturlige ting å se på, og ikke annet enn vakkert og fint. Uansett hvor klisjè det måtte høres ut, er hvert eneste ord helt sant.

Kan fortelle om en episode da Cecilie, Agnethe og Marte var på fødeavdelingen.. Vi fulgte en sykepleier som hadde ansvar for en fødende kvinne og som i dette øyeblikket skulle sjekke åpningen hennes. Åpningen viste 9 cm, så babyen var enda ikke heeelt klar for å komme ut. Sykepleieren sa til oss at hun hadde en annen pasient hun måtte se til, og spurte derfor oss om vi kunne se til denne fødende kvinnen og hjelpe henne med å puste. Hun presset nemlig innimellom, men det var enda for tidlig for det, sa sykepleieren. Så da stod vi der alene med denne kvinnen som hadde så vondt, stakkars. Innimellom begynte hun å presse, men da sa vi ”hema, hema” (pust, pust) samtidig som vi gjorde pusteøvelser sammen med henne. Etter hvert begynte Marte å massere korsryggen hennes, noe som syntes å gjøre godt. Hun begynte igjen å presse og ville over på rygg, men da ble pusteøvelsene gjentatt, samtidig som jeg prøvde å skyve henne over til siden igjen. Hun fortsatte derimot å presse denne gangen. Jammen gav hun seg ikke heller! Cecilie løftet forsiktig på sengetøyet hun hadde over seg, og der, dere, var hodet på babyen på vei ut! På noen sekunder var hele hodet ute mens vi stod der aleeeene. Mens vi ropte etter hjelp, stod Cecilie klar ved føttene til kvinnen med sengetøy i armene sine, og Marte ved siden av med hansker i hånden, klar til og eventuelt ta de i bruk. I grevens tid kom det springende to sykepleiere som kunne hjelpe resten av barnet ut. Å gurimalla, for en puls det var i rommet! Høypulsert og kaldsvett fikk vi være vitner til en stor og velskapt gutt som kom til verden :-) En opplevelse som sent vil glemmes, for å si det sånn.. 

Vi har også vært og delt ut noen poser med babyklær til alle babyene som ligger på fødeavdelingen. Så igjen, tuuusen takk til alle som har donert klær til oss! Selv om mødrene av en eller annen grunn er veldig stille og smiler lite, er det ikke vanskelig å se gleden i øynene og uttrykket deres. 

Sandra, stakkars, ble dessverre syk igjen. Siden hun har vært syk mesteparten av oppholdet og mistet en hel del væske, konkluderte hun selv og legene med at det mest forsvarlige for henne var å reise hjem. Utrolig synd, men det var nok det beste for henne. En så positiv jente skal en forøvrig lete lenge etter! Hun har smilt som dagen er lang uansett hvor dårlig hun var vært. Sandra, du er tøffere enn toget! Vi savner deg!

Babyklær til tvillinger - se så fine!

Agnethe og June fordeler klær alle babyene

June, Marte og Agnethe med to fedre av Masai-stammen

Agnethe, Cecilie og June (og en sykepleierstudent) venter og venter på at fødsel skal begynne

Cecilie med en prematur liten dukke, og moren ved siden av. Denne jenten ble født med mange bein i kroppen brukket - nå er hun helt fin :-)

'

 

 

 

 

Marte fikk være med ambulansen for å hente en fødende kvinne inn til sykehuset. Det viste seg imidlertid at barnet akkurat var født når vi ankom! Barnet lå mellom mor sine føtter, med morkaken halvveis ute. Vi klippet navlestrengen, hjalp til med morkaken, gav moren i.m sprøyte for livmoren og stimulerte barnet. En sunn og frisk gutt :-)

Marte, babyen og bestemor som fungerte som jordmor i dette tilfelle

Her er moren som akkurat har født på soveromsgulvet sitt

Vi snakkes - klem!!

Første uken omme!

Skrevet igår den 29.09

Hei igjen!

Nå er det helg, og det er fantastisk som vanlig. Fredagen brukte vi egentlig til å sove og slappe av. Fem trøtte tryner etter en uke med masse nye inntrykk. I dag var planen å stå noenlunde tidlig opp for å sole oss. Problemet med det er det faktum at her i Tanzania og Haydom skal en ikke vise skuldre og knær.  Men rebelske som vi derimot er, fant vi oss en gressflekk bak i hagen på jenteinternatet hvor vi slo oss ned for å slikke sol. Skjørtet og singleten ble fort brettet opp og nærmest formet som bikini, for å si det sånn. Etter hvert strømmet det til tilskuere av afrikanske sykepleiestundenter som både filmet og tok bilder av all den nakne, hvite huden. Ooops.. Haha. Men vi har faktisk fått beskjed av Madamen (Christin), som vi kaller henne, at ”feel free to wear whatever you want when you are at home”. Så da har vi funnet ut at hun selvfølgelig måtte ha ment hagen også.. ;-)

Ellers har vi jobbet i en hel uke nå, og samtlige av oss mener at tiden flyr forbi. Til og med Sandra har vært på jobb – hurra! Til Sandra sine foreldre og pårørende; hun er nå frisk som en fisk og spiser mat som aldri før, og vi er så glad for det!

Nå har vi hatt en aldri så liten idèmyldring i forhold til hvilke ord som best beskriver vår første uke på sykehuset. Blant annet ble følgende ord nevnt; frustrasjon, glede, kultursjokk, spennende, tålmodighet, vanskelig, givende, usikkerhet, overraskende. Det er naturligvis noe helt annet å være i praksis her enn på norske sykehus, og det har vi også fått kjenne på kroppen og i hodet. Vi nordmenn er vant til at når en er på jobb, så er en på jobb og vi får betalt for å være tilstede i arbeidet vårt i 7,5 timer. Vi har ofte hektiske arbeidsdager, men da må det jobbes effektivt og en må planlegge neste skritt i forløpet slik at dagen går opp i opp. Noe av det vi sitter igjen med etter denne uken er at vi jevnt over har en jyyyysla god arbeidsmoral i Norge. Hehe. Det blir jo selvfølgelig feil å sammenligne et av verdens rikeste land med et u-land, men vi kjenner dog på frustrasjonen. Ting tar tid, dere! En ting vi har lært er at tålmodighet er en dyd og at effektivitet er et vestlig fenomen. Medisin får pasientene når helsepersonellet har tid til å gi og oksygentilførsel skal barnet få ’snart’, men først må rapporten bli ferdig. Dette kjenner vi  alle veldig på. Vi har selvfølgelig også opplevd flere positive ting! Personellet på avdelingene virker som de kan veldig mye og jobber effektivt når det først står på. Studentene på andre året, som også har praksis på sykehuset for øyeblikket, ser ut som har full kontroll og styrer nesten hele avdelingen alene. I alle fall på intensiven. De er forøvrig også veldig opptatt av å skrive daglige pleieplaner til den pasienten de har ansvar for, og det er jo veldig bra. Kanskje vi kan lære av dette..? Noe som også er verdt å nevne er at gjengen på barneavdelingen delte ut ballonger, tegnebøker og fargeblyanter til barna her om dagen, og de smilte fra øre til øre. Kjekt å se at barna kunne glemme det de strevde med en stund og bare få lov til å være barn. Gjengen fortalte også at et av barna hadde kommet bort til dem dagen etter, og stolt som en hane vist frem hele to ferdig fargelagte tegnebøker. Vi får fokusere på det vi kan bidra med og gjøre den tiden vi har her nede til noe meningsfylt :-)

 

På onsdag, dere, fikk Cecilie og Agnethe være på maternity ward (føden) der de fikk delta på hele tre fødsler! To normale fødsler der sunne og friske barn kom til verden, samt et barn som ble forløst med keisersnitt. Moren til sistnevnte barn hadde født hele syv barn tidligere, noe som gjorde at riene og kontraksjonene hennes var for dårlige til at hun kunne føde normalt.  Dette resulterte faktisk i hastverk (!), hvor sykepleier ble springende gjennom gangene med en fødende kvinne i seng, Agnethe ved siden av holdende på hennes intravenøse væske og Cecilie hakk i hæl. Så var det på med grønne klær og munnbind, før de fikk oppleve enda et sunt og friskt barn som kom til verden. En utrolig spennende og vakker opplevelse, fortalte de! De delte også ut søte, små strikkeklær  til premature barn som dere hjemme har strikket til dem. Bilder vises under! I neste uke, og uken etter, skal vi andre også få være på føden. Vi gleder oss! 

Så fornøyd og glad for tegneblokk og fargeblyanter :-)

Sandra leker med ballonger :-)

Agnethe og Cecilie klar for å delta på keisersnittet

Liten prematur jente med strikketøy fra tante Irene (Cecilie)

Også en skjønn, liten prematur baby med varmt strikketøy fra mamma Kari (Cecilie)

Cecilie og babyen fra første normale fødsel - stor jente på 4,5 kg

Agnethe med barnet fra andre normale fødsel

Om det er noe dere savner på bloggen, eller noe dere lurer på, er det bare å skrive og spør i ’kommentarer’ her nedenfor. Kommentarer er gøy ;-)

Ha det godt, så snakkes vi om ikke lenge! God klem fra oss fem <3