Første uken omme!

Skrevet igår den 29.09

Hei igjen!

Nå er det helg, og det er fantastisk som vanlig. Fredagen brukte vi egentlig til å sove og slappe av. Fem trøtte tryner etter en uke med masse nye inntrykk. I dag var planen å stå noenlunde tidlig opp for å sole oss. Problemet med det er det faktum at her i Tanzania og Haydom skal en ikke vise skuldre og knær.  Men rebelske som vi derimot er, fant vi oss en gressflekk bak i hagen på jenteinternatet hvor vi slo oss ned for å slikke sol. Skjørtet og singleten ble fort brettet opp og nærmest formet som bikini, for å si det sånn. Etter hvert strømmet det til tilskuere av afrikanske sykepleiestundenter som både filmet og tok bilder av all den nakne, hvite huden. Ooops.. Haha. Men vi har faktisk fått beskjed av Madamen (Christin), som vi kaller henne, at ”feel free to wear whatever you want when you are at home”. Så da har vi funnet ut at hun selvfølgelig måtte ha ment hagen også.. ;-)

Ellers har vi jobbet i en hel uke nå, og samtlige av oss mener at tiden flyr forbi. Til og med Sandra har vært på jobb – hurra! Til Sandra sine foreldre og pårørende; hun er nå frisk som en fisk og spiser mat som aldri før, og vi er så glad for det!

Nå har vi hatt en aldri så liten idèmyldring i forhold til hvilke ord som best beskriver vår første uke på sykehuset. Blant annet ble følgende ord nevnt; frustrasjon, glede, kultursjokk, spennende, tålmodighet, vanskelig, givende, usikkerhet, overraskende. Det er naturligvis noe helt annet å være i praksis her enn på norske sykehus, og det har vi også fått kjenne på kroppen og i hodet. Vi nordmenn er vant til at når en er på jobb, så er en på jobb og vi får betalt for å være tilstede i arbeidet vårt i 7,5 timer. Vi har ofte hektiske arbeidsdager, men da må det jobbes effektivt og en må planlegge neste skritt i forløpet slik at dagen går opp i opp. Noe av det vi sitter igjen med etter denne uken er at vi jevnt over har en jyyyysla god arbeidsmoral i Norge. Hehe. Det blir jo selvfølgelig feil å sammenligne et av verdens rikeste land med et u-land, men vi kjenner dog på frustrasjonen. Ting tar tid, dere! En ting vi har lært er at tålmodighet er en dyd og at effektivitet er et vestlig fenomen. Medisin får pasientene når helsepersonellet har tid til å gi og oksygentilførsel skal barnet få ’snart’, men først må rapporten bli ferdig. Dette kjenner vi  alle veldig på. Vi har selvfølgelig også opplevd flere positive ting! Personellet på avdelingene virker som de kan veldig mye og jobber effektivt når det først står på. Studentene på andre året, som også har praksis på sykehuset for øyeblikket, ser ut som har full kontroll og styrer nesten hele avdelingen alene. I alle fall på intensiven. De er forøvrig også veldig opptatt av å skrive daglige pleieplaner til den pasienten de har ansvar for, og det er jo veldig bra. Kanskje vi kan lære av dette..? Noe som også er verdt å nevne er at gjengen på barneavdelingen delte ut ballonger, tegnebøker og fargeblyanter til barna her om dagen, og de smilte fra øre til øre. Kjekt å se at barna kunne glemme det de strevde med en stund og bare få lov til å være barn. Gjengen fortalte også at et av barna hadde kommet bort til dem dagen etter, og stolt som en hane vist frem hele to ferdig fargelagte tegnebøker. Vi får fokusere på det vi kan bidra med og gjøre den tiden vi har her nede til noe meningsfylt :-)

 

På onsdag, dere, fikk Cecilie og Agnethe være på maternity ward (føden) der de fikk delta på hele tre fødsler! To normale fødsler der sunne og friske barn kom til verden, samt et barn som ble forløst med keisersnitt. Moren til sistnevnte barn hadde født hele syv barn tidligere, noe som gjorde at riene og kontraksjonene hennes var for dårlige til at hun kunne føde normalt.  Dette resulterte faktisk i hastverk (!), hvor sykepleier ble springende gjennom gangene med en fødende kvinne i seng, Agnethe ved siden av holdende på hennes intravenøse væske og Cecilie hakk i hæl. Så var det på med grønne klær og munnbind, før de fikk oppleve enda et sunt og friskt barn som kom til verden. En utrolig spennende og vakker opplevelse, fortalte de! De delte også ut søte, små strikkeklær  til premature barn som dere hjemme har strikket til dem. Bilder vises under! I neste uke, og uken etter, skal vi andre også få være på føden. Vi gleder oss! 

Så fornøyd og glad for tegneblokk og fargeblyanter :-)

Sandra leker med ballonger :-)

Agnethe og Cecilie klar for å delta på keisersnittet

Liten prematur jente med strikketøy fra tante Irene (Cecilie)

Også en skjønn, liten prematur baby med varmt strikketøy fra mamma Kari (Cecilie)

Cecilie og babyen fra første normale fødsel - stor jente på 4,5 kg

Agnethe med barnet fra andre normale fødsel

Om det er noe dere savner på bloggen, eller noe dere lurer på, er det bare å skrive og spør i ’kommentarer’ her nedenfor. Kommentarer er gøy ;-)

Ha det godt, så snakkes vi om ikke lenge! God klem fra oss fem <3

Første dag på sykehuset!

Helloo!

Idag har vi hatt vår første dag som sykepleierstudenter på sykehuset, spente som vi var. Noen mer nervøse enn andre for dagen, hehe. På intensivavdelingen møtte gjengen opp kl. 07.25 for å få rapport om de to pasientene som var der, den ene med nakkebrudd og den andre var operert for blindtarmsbetennelse dagen i forveien. Hun var også gravid. Pasienten med nakkebrudd hadde fått operert inn skruer i nakke og i hode, og lå med slags stativ rundt hodet som var festet til sengen med et tau. Det fungerte som en type ’strekk’, fortalte de.. Ganske absurd for oss som kommer fra norsk sykehus, men slik fungerer det altså her i Tanzania. Etter noen timer strømmet det inn flere pasienter som hadde vært til operasjon, og som heldigvis var stabile og fine.

Studentene fra Stavanger har for øyeblikket praksis på kirurgisk avdeling, og kunne så fint fortelle at det fungerte mer som et akuttmottak i dag. Pasienter kom inn med både hyene-bitt med infeksjon, brannskader fra topp til tå, svulster på størrelse med to fotballer osv... De hadde sprunget fra den ene pasienten og til den andre for å få med seg alle disse spennende skadene og sykdommene de aldri før hadde sett eller lest om.

Det første som møtte gjengen på barneklinikken var et lite, underernært og livløst barn, som var i ferd med å intuberes, samtidig som de brukte sug til å få opp blod og slim som blokkerte luftveiene hennes. Ellers rundt i dette rommet satt det familie og pårørende til barnet, samt 6-7 andre innlagte barn med deres pårørende. Dessverre døde dette barnet syv timer senere. Legene som holdt på var veldig effektive og gjorde naturligvis alt de kunne for å redde livet.. Det er veldig surrealistisk å se på at i noen senger ligger det barn som ler og smiler til livet de har foran seg, mens i nabosengen ligger det barn som faktisk svever mellom liv og død mens legene og sykepleierne kjemper for livene deres. Og dette mens alle i familiene deres står og ser på. Hjerte-lunge-redning på en nyfødt ble også noen av oss satt til å gjøre. Det var med andre ord mange inntrykk å svelge for oss idag. Også noen tårer...

Kanskje litt mye negativt fokus her på bloggen, men det var på en måte det som var lettest å legge merke til idag. Dessverre, kanskje.. Når tiden går, og dagene på sykehuset blir til en rutine for oss, tror jeg også det blir lettere for oss å se alt det positive som skjer og alle solskinnshistoriene som forekommer. For det er faktisk mange av dem. Disse kommer vi selvfølgelig med glede til å skrive om også! Heldigvis har vi hverandre om vi skulle trenge en prat eller to, litt trøst eller bare en klapp på skulderen. Noen dager er gode, og andre er dårlige, sånn er det bare. Vi er jo bare mennesker :-)


Dårlig med bilder idag, men de kommer neste gang! Klem fra alle oss fem :-*

Bilder fra Haydom!

Hei igjen!

Her kommer forskjellige bilder fra Haydom...

Utenfor hovedinngangen til sykehuset

Agnethe og June klar for innsats på skolebenken - 'top 10 diseases in Tanzania'

Litt av området på Haydom

June, Agnethe og Cecilie utenfor jenteinternatet. Som dere ser har vi måttet gå til innkjøp av slike flotte, afrikanske skjørt på markedet her nede. Stemningen for bukser på kvinner er laber, skjønner dere. Men flott det, luftig og fint!

'Sentrum' i Haydom - boder av ymse slag. Det viste seg at en av bodene solgte sjokoladepålegg, noe vi naturligvis hamstret. Det kan ofte bli litt vel mye av maismelblanding og bønner, så litt sjokolade i blant gjør susen ;-)

Her er vi på Haydom Culture Center. Ja, for de har faktisk et eget kultursenter! Her fikk vi blant annet se modeller av boligene til forskjellige stammer. En av dem kan dere se i bakgrunnen her..

Her er vi invitert på tea-time (lunsj på norsk) av de hyggelige lærerne på Haydom. Te og loff-brød med syltetøy! Som dere ser er det også flere mzungus (hvite) her, og disse er sykepleierstudenter fra Haraldsplass i Bergen og fra Universitetet i Stavanger. Veldig kjekt!

Sånn ser rommet vårt ut! Pluss en smålig blek Sandra som har fått ris av Madam Christin

Vi norske er så heldig å ha fått eget kjøkken på internatet, så her mekker vi nudler og supper som vi har tatt med hjemmefra. Vi har forøvrig også fått eget toalett med hengelås, hehe.

Kooooose med ungene på barnehjemmet

 

Cecilie og Emanuel på tur

Agnethe med Pedro på 15 mnd som har fått både lue og sko fra Norge. Hun har satt seg som mål å lære ham å gå uten støtte innen vi reiser om 4 uker ;-)

Marte og Neema <3

Sengene på barnehjemmet, pluss en hjemmelaget vogn som rommer hele 6 barn

Cecilie med Rachel og Anna på barnehjemmet - 'mor' Mariam i bakgrunnen å bretter klær

Agnethe leker og tuller med Emanuel og Pedro, de elsker det :-)

Mer bilder vil komme etterhvert :-)

Klem fra oss <3

Haydom!

Heeei igjen, dere!

Nå er vi kommet oss vel frem til Haydom - hurra! Turen bort til Haydom fant sted i en skranglete og slitt Land Cruiser, som jeg tipper er en årsmodell fra 70-tallet. Etter bare å ha kjørt ti minutter, stoppet sjåføren midt i veien i sentrum av Arusha, gikk ut av bilen og forhandlet litt med noe som må ha vært mafia. Sjefen selv var to meter høy, hadde sixpence på hodet, samt en skinnjakke som rakk han til knærne. Etter en tydelig opphetet diskusjon, fikk sjåføren vår tildelt en konvolutt, før vi kjørte videre. Vi andre satt som fem mus i baksetet... Kjøreturen ble videre delt opp i 3-4 etapper, grunnet fullstendig kollaps av bilen. Et par ganger satt til og med sjåføren med selve girspaken i hånden. Han var derimot tydeligvis en skikkelig handyman, for han fikset alt som var galt på bare en liten time mellom hver etappe. Dette gjorde at turen tok noe lengre tid enn vanlig, men frem kom vi og det er vel det viktigste...??

Da vi ankom Haydom fikk vi hilse på Madam Chrisin, som er både sykepleier og lærer her på Haydom, og ble vist inn på rommene våre på internatet. Rommene består av to køysenger, skap og et bord. Dusj og toalett deler vi med alle sammen. Vi bor sammen med de lokale sykepleierstudentene og synes det er veldig fint. Vi håper på å bli kjent med dem etterhvert! Derimot ikke alltid fullt så fint i forhold til at de lokale står opp kl. 05.30 om morgenen, og at de i tillegg elsker å spille høy musikk og å synge veldig høyt. Heldigvis har vi med sov-i-ro som vi planter godt inn i ørene våre om kvelden ;-)

Ellers har vi denne uken introduksjonsuke her på Haydom. Nesten som forelesninger, hvor vi har lært en hel del om kulturen deres. Veldig spennende. Deres kultur er naturligvis en helt annen enn vår i Norge, noe som også gjør at "gangen" på sykehuset fungerer annerledes. Men selv om ressursene deres er små og interaksjonen mellom helsepersonell og pasienter kan virke upersonlig og kjølig, tror vi det er viktig å ha forståelse for det. Kulturen er vidt forskjellig fra vår egen, og derfor har også forståelse alt å si. På mandag begynner vi for fullt på sykehuset, og det gleder vi oss masse til.

Som nevnt før, har vi alle fem et ekstra kolli med oss som består av barneklær. Disse har vi allerede begynt å levere ut til barnehjemmet her på Haydom. De var naturligvis veldig takknemlige for det! For øyeblikket bor det 8 små barn der i alderen 5 dager til 1 år. Grunnene til at de bor der, og ikke hjemme, er av forskjellige grunner, men som oftest på grunn av at mor døde i barsel. Når mor dør i barsel, tror de at barnet har forbannelse over seg frem til de er 9 måneder, og da først kommer far og henter det. Andre barn har foreldre som bor i jordhytter på grunn av stammen de tilhører, og barnet trenger derfor å bygge opp immunforsvaret sitt på barnehjemmet før det blir hentet. Vi har iallefall vært der hver dag etter vi ankom, og de er bare heeeelskjønne! Så ufattelig blide og glade er de, og griner heller aldri. Dette de å slår seg, smiler de bare like fint. Tar vi de opp å koser med de, klamrer de seg fast og vil ikke slippe oss. Men det passer jo fint, for vi vil heller ikke slippe. Vi vil nemlig helst ta de med oss hjem. Ofte kryper det 3-4 stk bort til hver av oss mens de slåss med hverandre om hvem som skal få komme opp å kose. Åh, smeeeelt.. Her kommer vi absolutt til å tilbringe mye tid, for kjærlighet og omsorg skal de få i store doser!

Sandra, stakkars, har enda ikke blitt frisk. Hun har dessverre lagt strak siden vi ankom. Heldigsvis får hun hyppige tilsyn av Madam Christin og andre bekymrede sykepleiere, som steller i stand med både te, risvann, maismelsuppe, ris, osv., osv. Hun har også vært hos legen som har konkludert tilstanden med en matforgiftning. Forhåpentligvis er hun snart frisk som en fisk!

Ellers er sykehusområdet på Haydom relativt stort, og består blant annet av selve sykehuset med avdelinger rundt omkring (kommer nærmere tilbake til dem), sykepleierskole, internat, barnehjem og gjestehus. Sikkert enda mer, men har ikke fått helt oversikten enda. Her er det veldig fint, vi har det veldig fint og alt er egentlig bare fint - vi gleder oss til fortsettelsen!!

Fem dager gammel baby

Og her er vi på tur med ungene - Agnethe og Pedro :-)

Nå stenger guesthouse'et (det er her vi har internett), så nå må det logges av. Skal prøve å få til et innlegg med bilder i morgen.

Vi snakkes - hilsen oss fem :-)

Mambo! Poa!

Hei på dere!

Idag skulle vi egentlig reist til Haydom, men vår kjære Sandra har dessverre fått en 'magesjau' uten like, så hun lå på baderomsgulvet i hele går ettermiddag og i natt. Da er det jammen ikke greit å reise 5-6 timer med buss. Heldigvis er hun på bedringens vei, og forhåpentligvis i forholdsvis tipptopp form i morgen! June, stakkars, har også vært noe dårlig, men det ser ut som hun kommer seg fint. Heldigvis tar det bare en dag, eller to, før slike 'sjauer' er over. Vi har snakket med Haydom som kunne fortelle at det ikke var noe problem å komme i morgen. Hakuna matata (no worries), som de tydeligvis lever etter her nede ;-)

Igår lå vi oss ned som fem hvalrosser i bikini i hagen utenfor guesthouse'et, og der lå vi. Det var deilig gitt! Temperaturen ligger på rundt 25-30 om dagen, så da blir det aldri for varmt heller. Et lite minus at solen går ned rundt kl. 18, men da får vi bare utnytte den godt mens vi kan. Fint og etterlengtet var det usansett.

Litt senere på dagen reiste vi ned til Arusha sentrum for å treffe den andre gjengen fra klassen vår som skal ha praksis her nede, Vivian, Katrine og Helene. De skal være her på et sykehus i Arusha. Veldig merkelig å ringe dem for å avtale et møtested midt i tykkeste Afrika, men veeeeldig kjekt også! :-)

Vi tok taxi hjem fra Arusha, og ba ham stoppe litt i forveien, slik at vi kunne spasere resten av veien. På veien gikk vi da forbi en liten landsby hvor det bodde mange familier sammen. 10-15 skjønne småtroll kom springende med en gang de så oss, tok tak i hendene våre og ville ikke sleppe taket. Så herlige!

 

 

Fem fine jenter i baksetet i taxi'en. Trangt og godt.

                               Idag satt vi ute å strikket luer i solen, huskoneemner som vi er..........

Imorgen tidlig reiser vi forhåpentligvis til Haydom, oppdateringer vil komme så snart vi har internett tilgjengelig.

Hilsen oss fem :-)

Arusha it is!

Mambo!!

Nå er vi vel fremme i Arusha, på et guesthouse som heter Scripture Mission og drives av blant annet en norsk familie. Veldig fint og koselig her! Vi har et rom med fem senger, og deler stue med to andre rom som består av nordmenn og australienere. Vi kan til og med sole oss i hagen her på Scripture, så da er det bare velstand ;-) Se så koselig..

Reisen hit til Arusha var jo litt av en opplevelse. Vi ble hentet på hotellet av vår greie sjåfør, og ankom den pittelille flyplassen en halvtime senere. Der ble vi møtt av en hel gjeng ansatte som tydeligvis ventet på oss, for flyet skulle nemlig ha gått allerede. Oooops.. Så da var det bare å springe i hu og hast gjennom noe som kanskje kan kalles en sikkerhetskontroll, betale flyplassavgift (?) mens vi løp, forsikre oss om at alle 10 kolliene ble fraktet på vårt fly, før vi nærmest ble kastet inn på flyet. Ingen hadde derimot fortalt oss at vi skulle reise med type verdens minste fly, med plass til sikkert åtte mennesker totalt! Vi måtte til og med gå sidelengs med ryggen i 90 graders svai for å komme til setene i flyet. Plutselig hørtes en 18 timers busstur ut som en fryd. Haha. Etterhvert kom piloten inn på flyet og sa "Hello, are you ready for Zanzibar, girls??". Ja, men vi skulle jo til Arusha, sa vi. "Oh, okay, then we will go to Arusha after Zanzibar.."..... Med nerver i høyspent og med puls langt over 100, lettet vi noe ustabilt og satte kursen mot Zanzibar og Arusha. Fytti grisen, så fint og behagelig det var når vi kom opp i luften! Turkist hav og hvite strender så langt øye kunne se. Vi snakkes om 4 uker, Zanzibar ;-)

                                                         To nervøse sjeler rett før vi letter. Hoho.

Idag har vi vært i sentrum av Arusha, som består mest av marked og boder. Ooog et stort supermarked som hadde alt mulig av matvarer. For å komme dit tok vi en såkalt dala dala, som kan minne mye om en wolksvagen hippie buss. Disse går hele tiden og overalt i Arusha, og koster 2 kr turen. Her fikk vi brutt alt som har med intimsoner i gjøre, da de stablet mennesker i både bredde og høyde. Artig opplevelse. På markedet fikk vi også kjøpt oss afrikanske drakter, så nå kan vi minne om de innfødte ;-)

Har det fortsatt strålende fint her i Tanzania - vi snakkes :-)

Waka waka!

Jambo!!

Må blogge nå, mens vi har internett. Hehe. Hele reisen har gått som hånd i hanske, og alt har klaffet helt perfekt. På flyet til Dar es Salaam traff Marte gamle kjente som til og med hadde bodd i Tanzania, og kunne derfor bidra med tips og råd om det meste. Derfor ble det til at vi tar flyet i morgen tidlig til Arusha, slik at vi kan tilbringe resten av helgen der. Vi skulle egentlig ta buss i 18 timer, men de kunne så fint fortelle at det var svært dårlige veier opp til Arusha fra Dar es Salaam og at statistikken på trafikkulykker var altfor høy. No, thanks :-)

Vi tilbringer nå natten på et hotell som heter New Africa i Dar es Salaam, helt topp. Da vi ankom tok vi en lang strekk i sengen, spiste middag/kvelds på en restaurant på hotellet, før vi deretter gikk opp i hotellbaren. Baren var fullsatt av bare lokale innbyggere, og der kom vi, en gjeng med mzungus (hvite). Det tok ikke lange tiden før både afrikanske damer og menn bød oss opp til african dance. Eller, vi hadde faktisk ingen valg, opp å danse måtte vi. Waka waka! De var bare så hyggelig og imøtekommende! Vi har med andre ord hatt en veldig, veldig kjekk første kveld i Tanzania - gleder oss til dagene som kommer :-)

I Nairobi!

Hellooo!

Nå har vi kommet oss avkårde-kåre, og sitter i skrivende stund på flyplassen i Nairobi i Kenya. Med andre ord, vi har tilbragt natten på flyet fra Amsterdam som landet her i Nairobi kl 05.30. Noen av oss har iallefall null problem med søvnen...

Flyet videre til vår endelige destinasjon, Dar es Salaam i Tanzania, går kl. 07.30. Veldig greit når reisen går som smurt, uten å måtte vente uttallige timer på mellomdestinasjonene. Der skal vi hvertfall ligge på hotell til i morgen, før vi flyr videre opp til Arusha, hvor vi skal være resten av helgen. Arusha er visst en av storbyene i Tanzania. Vi har blitt fortalt at her er det mange fine parker og mye annet fint å se på, så det gleder vi oss til. Kanskje får vi en aldri så liten solstråle eller to eller ti på kroppen? Det tenker vi at hadde vært tipptopp ;-) Mandags morgen busser vi videre til Haydom - jippi!

Vi snakkes neste gang vi har tilgjengelig internett, adjøø fra oss fem :-)

Snart avreisedag!

Hei, dere!

Nå nærmer det seg veldig avreisedato, nemlig førstkommende torsdag den 13 (Marte sin bursdag, 22 år, hurra). Vi gleder oss en hel del alle sammen, men har dog begynt å kjenne på nervene. Noe annet er vel ikke å forvente. Det er jo tross alt en helt ny virkelighet vi skal besøke og være en del av i 5 uker. Derfor er det også vanskelig å si noe om forventninger, i alle fall i forhold til det faglige. I går fikk vi Skype med vår norske kontaktperson som til vanlig jobber på Haydom sykehus, og han kunne blant annet fortelle at det krydde av edderkopper på rommene, men at vi bare kunne slappe av, de var jo ikke farlig…... Han fortalte også at vi fikk dusje en gang i uken og at det blir mye rispudding til middag. Rimelig annerledes og primitivt for Ola Nordmann, men det er også en del av hele opplevelsen, synes vi. Vi reiser i alle fall ned med et åpent sinn, og klar for å omfavne alt og alle, både på godt og vondt! 

I dag har vi fått programmet vårt for de neste ukene også. Den første uken ser ut som en introduksjonsuke, der vi blir kjent med sykehuset, avdelingene, et aldri så lite swahili-kurs (gøy), lære litt om kulturen og slike ting. Videre er vi blitt plassert på våre ”hovedavdelinger”, som de kalte det, på sykehuset. Agnethe, Sandra og Cecilie på barneavdelingen, mens June og Marte på intensivavdelingen. Det skal sies at vi ikke bare skal være på disse avdelingene, men også litt rundt på de andre. Blant annet føden, kirurgisk avdeling og RCHS, som er en ”mobil klinikk”, hvor en kjører hjem til familier som ikke har mulighet til å komme til sykehuset selv. Det er også et lite barnehjem på Haydom for barn i alderen 0-9 mnd. Her tenker vi at vi kommer til å tilbringe mye tid, selv om det ikke er innlagt i pensum. Åh, som vi skal kose og klemme på de søte, små!

Vi må også få takke alle kjente og kjære, bekjente og ukjente for alle de fine klærne, teppene, bamsene, lekene osv., vi har fått donert til å ta med oss ned til barna i Haydom, Tanzania. Gull verdt – tusen takk! En ekstra stor takk til de som har strikket og strikket og strikket! Flere bilder vil komme etterhvert, so stay tuned!

Da snakkes vi nok på avreisedagen, dere! Vi gleder oss til eventyret begynner på torsdag!

Hilse fem spente sykepleierstudenter - Agnethe, Cecilie, Sandra, June og Marte :-)